11. jun. 2012

Et møte med byens tiggere


Hva gjør man dersom man verken har arbeid eller utdannelse, sultne barn, en kreftsyk kone og et falleferdig hus? 
Oppslag i dagens Adressa (11.juni
Spørsmålet kommer fra en tigger som har sagt seg villig til å ta en prat med meg over en kopp saft i Vår Frues kirke. Han ble fortalt at Norge var et land der alle var rik, et sted der han kunne jobbe for en stund- for så å vende tilbake til sine tre barn og syke kone. I god tro tok han opp et lån på 1000 euro for å komme seg hit. I dag leier han en campingsvogn for 2500kr i mnd. Hver dag må han tigge for å tilbakebetale gjeld, betale
leie, mat til seg selv, til sin familie i Romania og medisiner til sin dødssyke kone. Regnestykke går ikke opp. Han vil dra tilbake, men det er umulig uten penger.

Det er åpenbart at tigging alene ikke løser drømmen om en bedre fremtid. Spørsmålet er bare hvilket alternativ de har? Et forbud vil ta bort disse menneskene deres eneste lovlige mulighet til å skaffe seg en inntekt. Kan fattigdom virkelig forbys?

Argumentene til dem som ønsker et forbud er at det er den eneste måten å få bukt med menneskehandelen på. Problemet med dette er tosidig: For det første er det vanskelig med et forbud da vi verken kan bøtelegge dem, eller fylle opp fengslene våre for å håndheve loven. For det andre er det inhumant å forby tigging uten å først gi dem et alternativ. Skal de blir tvunget til å stjele eller begå kriminelle handlinger for å overleve?

Vi kan ikke late som de ikke er her. Det er ikke slik at hvis vi hjelper mennesker i nød så kommer det flere. Det argumentet brukes i asylpolitikken også, men er ikke korrekt. Det som avgjør hvor mange som kommer er i all hovedsak hvilken nød som er i andre deler av
verden. Derfor kan vi ikke lukke øynene for det heller.

Europa har en brutal historie med forfølgelse av rombefolkningen i flere hundre år. Dette er en av de mest utsatte gruppene på tvers av kontinentet. Det hjelper lite med EU-milliarder når hjelpen ikke har kommet frem. I 2011 la Frelsesarmeen frem rapporten ”I bønn for en bedre fremtid” som hadde klare anbefalinger om hva som kan gjøres. De foreslår blant annet at det jobbes med veiledning, opplæring, utdanning, arbeidsformidling og materiell hjelp i Romania og Bulgaria.

Det må jobbes inn mot EU slik at vi kan påvirke målretta tilskuddsordninger og sørge for overnasjonale tiltak. Det må jobbes internasjonalt for at barna skal bli sendt på skole og for at foreldre skal få opplysning og mulighet for lønnet arbeid. I Trondheim må de få
tilgang til toaletter og dusj. Det hjelper lite at politiet tar fra dem det lille de eier, som soveposer, telt og klær.

Møte med fattige i trondheim som ønsker seg en jobb i stedet for tigging
Som Daniel Johansen skriver i sin kronikk: Man kan ikke både være tilhenger av et Europa uten grenser og samtidig ønske å deportere den europeiske fattigdommen når den søker oss.
Skal man løse problemet kan man verken bøtelegge, arrestere, eller deportere. Vi må se mennesket bak fattigdommen og hjelpe våre naboer ut av nød.


EKSTRA:

Les saken hos NRK: Venstre vil gi tiggere WC

Intervju på NRK Midtnytt og på Nrk Trøndelag radio (reportasje)

Politiet i Trondheim kjenner ikke til at tiggerne er en del av et organisert nettverk, men ordfører Rita Ottervik vil likevel ha dem bortvist som "åpenbart ikke er noe særlig kjekt å ha" Se tv-innslag her

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar