Større åpenhet vil gi bedre forvaltning av oljefondet

Nyheten om at Norges Pensjonsfond Utland har investert i 74 millioner kroner i gullgruvedrift i et av verdens mest totalitære militærregimer, Eritrea, kom som et sjokk for noen. Problemet er at vi med dagens praksis ikke kan sies å drive en etisk forvaltning av oljefondet, så lenge vi bare utelukker land som investeringsobjekt dersom FN har vedtatt omfattende sanksjoner.

I praksis betyr det at bare Burma er utelatt fra å kunne låne penger av Norge.
Gitt den aktive holdningen Norge har, eller skulle hatt, til etikk for selskapene i aksjeporteføljen, er det underlig at man vil utelukke en slik vurdering også for investeringer i statsobligasjoner.

Hvert år publiseres det en rapport der vi kan få se hvor oljefondet har plassert sine aksjeinvesteringer, som er omkring 60% av det totale fondet. De resterende 40% som fondet plasserer i statsobligasjoner får ikke offentligheten samme innsyn i, og debatten blir dermed fraværende når vi låner store pengesummer til diktaturer som undertrykker sin egen befolkning.

I dag tar Norges Bank Investment Management (NBIM) avgjørelser om hvilke land som ikke skal investeres i bak lukkede dører i Oslo. Jeg mener  at Norges Bank burde basere avgjørelsene på flere uavhengige analyser av alle land som er mulig å investere i, på samme måte som det i dag gjøres for enkeltselskaper. Verdensbanken, FN og mange veldedige organisasjoner gjør slike rangeringer allerede. Det burde være lett å bruke dette materialet for Norges Bank.

Finansdepartementet har tidligere avslått et forslag om å innføre etiske retningslinjer for statsobligasjoner. Begrunnelsen var at en eventuell utelukkelse av et land ville påvirke norsk utenrikspolitikk. Å låne penger til land som ikke tilfredsstiller minimumskrav til økonomisk tilbakebetalingsevne, transparens, etikk, politisk ansvarlighet, osv. er etter min mening først og fremst en dårlig finansiell beslutning, fordi det utgjør en større risiko for at vi ikke får pengene tilbake. Dersom man ikke vil ha slike kriterier bør man uansett offentliggjøre en rapport over de landene som får lån, beløp og litt om den vurderingen som ble tatt.

 
Det norske pensjonsfond er rangert av forskjellige internasjonale institusjoner (IMF, OECD, etc.) som ledende innenfor ansvarlige investeringer. Arbeidet etikkrådet og Norges Bank gjør på dette området er av stor viktighet for profileringen av de verdier Norge ønsker å fremme internasjonalt, men også viktig rent investeringsteknisk.

At Norge i svært liten grad benytter seg av påvirkningen man kan ta gjennom eierrollen gjennom statsobligasjoner er derfor også et verdipolitisk problem. Det gjør at flere land har kunnet låne penger av Norge for å bruke dem til krigføring, opprettholdelse av en diktatorstat eller andre formål som ikke er forenlig med norsk utenrikspolitikk eller verdigrunnlag. Dette gjør at Norge i noen tilfeller spiller en dobbeltrolle, der vi på den ene siden låner penger til diktatorregimer, og på den andre siden fordømmer det. På den måten blander vi allerede finans og utenrikspolitikk.

I praksis vil det dessuten ikke bli nødvendig med en egen liste over eksklusjoner.
Hvis man har større åpenhet rundt investeringene vil det være pinlig å investere i de "dårligste landene". En rapport fra det etiske råd eller fra Norges bank der flere aspekter, etiske som økonomiske i et land ble gjennomgått og analysert regelmessig, ville være av stor verdi for offentligheten  ­­­­­̶̶  og sannsynligvis også for Finansdepartementet og Norges Bank som ansvarlige forvalterne av pensjonsfondet. Dette fondet tilhører folket og det er ingen grunn til at alle opplysninger om hvor fondet plasserer sine penger ikke skal gjøres allment tilgjengelig.

 

Faktaboks: (Wikipedia)
Statsobligasjoner er obligasjoner utstedt av land for å få tilgang til kapital. Det å investere i et lands statsobligasjoner er i praksis det samme som å gi landet et lån. Investeringer i statsobligasjoner er ikke underlagt de etiske retningslinjer som styrer resten av fondets investeringer. Det har siden 2006 vært mulig for Finansdepartementet å stoppe NBIM fra å kjøpe statsobligasjoner fra et land, men dette må baseres på bred internasjonal konsensus. Frem til 2010 var SPU styrt av et eneste etisk krav: «Fondet kan ikke plasseres i rentebærende instrumenter utstedt av følgende stater: Burma. »

I 2010 kom Finansdepartementet med et forslag om å endre retningslinjene til å kunne gjelde andre land enn Burma. Kravet for utelukkelse er imidlertid så strengt at Burma fremdeles er det eneste landet som i praksis blir berørt: «Utelukkelse av statsobligasjoner utstedt av bestemte land bør bare besluttes der det er vedtatt omfattende FN-sanksjoner, eller andre internasjonale tiltak av stort omfang rettet mot et bestemt land og Norge har sluttet opp om tiltakene.»