20. feb. 2012

Likestilling, ikke kvinnekamp!

Bildet er hentet fra www.veltalt.com
Jeg er blitt lei av diskusjoner om hvor trist det er at kvinner tjener mindre sammenlignet med menn, hvor mange kvinner som sitter i lederstillinger/ i styrer eller der hele likestillingsdebatten når sin lavmål: om rosa lego er dårlig for likestillingen eller ikke. Nå er det på tide å løfte debatten om likestilling opp til et høyere nivå.

Jeg er imponert og stolt
over alle kvinner og menn som i flere generasjoner før meg som har kjempet for kvinners rettigheter og krav om likestilling. Mye vi kvinner i dag ser på som en selvfølge har blitt kjempet for av andre mennesker i mange år. For eksempel retten til å stemme ved politiske valg, retten til selvbestemt abort, arverett, myndighet (gifte kvinner var ikke myndig før 1888 i Norge), eiendomsrett, lik lønn for likt arbeid og rett til utdanning. Dette er rettigheter som de fleste kvinner tar for gitt i Norge, men som ikke er det i alle andre land. Det er viktig at vi støtter kvinner over hele verden i å få de samme rettigheten som menn.



Spørsmålet er om vi har blitt så fokusert på kvinners rettigheter i Norge at vi har mistet evnen til å løfte blikket og se på likestillingen i Norge med noe annet enn "kjemp for kvinnene" i hodet. Et raskt søk på Internett viser hva som menes med likestilling i 2012: vi snakker fremdeles bare om kvinners rettigheter og leser alt av statistikk som om noe hindrer kvinnene å nå toppen. På SV sin hjemmeside ser vi for eksempel disse fanesakene: http://sv.no/Forside/Siste-nytt/Samlesider/8.-mars-2011/Fakta-om-likestilling-i-Norge

Norsk likestilling handler om at kvinner ikke tjener like mye som menn. Man ser på dette som et tegn på manglende likestilling- uten å vurdere at det kan ha med yrkesvalg å gjøre. Det er ikke like mange kvinner i lederstillinger og i styrer- og dette kan ikke ha noe med ulike prioriteringer eller ønsker å gjøre, neida, det er utelukkende et tegn på at vi ikke har likestilling i Norge. 90% av foreldrepermisjonen tas ut av kvinner - også dette må også staten ordne opp i. Et lite paradoks er det at Norge har et av de mest kjønnsdelte arbeidsmarkedene i verden. Hvorfor øker forskjellene med stor likestilling? Det kan umulig ha med interesser å gjøre..?


La oss prøve å løfte blikket litt og se på begge kjønnene: Menn dominerer åpenbart på toppen. Menn tjener mer, har flere lederverv, osv. Men hvilket kjønn er da blant "taperne"?



Hvilket kjønn er overrepresentert blant ungdom som dropper av skolegangen sin? Hvem stryker mest, bruker for lang tid på studiene og oftest faller fra? Hvilket kjønn er overrepresentert blant rusmisbrukere? Hvem havner i norske fengsler? Hyppigst blant arbeidsledige? Hvem har kommet tapende ut av kampen for omsorg for egne barn? Hvilket kjønn dør hyppigst i trafikken og lever kortest? Hva er det største problemet - at mange menn dropper ut av skolegangen eller at det ikke er "nok" kvinner som blir ledere?


Poenget er
at likestillingsdebatten har vært, og fremdeles er for snever. Vi kan ikke ha som mål at kjønnene skal bli like. Likestilling handler ikke om at vi skal være like rik, ha like interesser eller de samme egenskapene. Det er på tide å akseptere at vi er forskjellig. Slik må det være.


Likestilling handler om 
at kvinner og menn skal ha de samme rettighetene og pliktene. Likestilling handler også om rettferdighet og om deling av ansvaret, både i familien og i samfunnet. Dersom kjønn hindrer oss i å se det enkelte individets styrker og svakheter, kan det føre til diskriminering og begrense mulighetene til den enkelte. Den norske stat må gi oss friheten til å være forskjellig- ikke jobbe for at vi skal bli mest mulig lik.










7 kommentarer:

  1. Må si meg både enig og uenig, med tanke på at jeg både er liberal og feminist. Jeg vil fortsatt si at kvinner i mange tilfeller er undertrykket og fortsatt er tildels "påtvunget" av samfunnet å forbeholde seg konservative og tradisjonelle roller,normer og verdier. Som også kanskje er et resultat av hvorfor det er færre kvinner enn menn i fengsel? Så å kjempe for mannens rettigheter blir like feil, hvis ikke feilere enn å kjempe for kvinners rettigheter. Burde vi heller ikke kjempe for begges rettigheter og glemme kjønnet?
    Fks: ang barnepermisjon som sier at kvinner er oftes hos barnet sitt mens faren arbeider. Tenk hvis menn og kvinner fikk likere lønn (for samme arbeid ofc), ville ikke det blitt enklere for paret å bestemme hvem som skal ha mamma/pappa perm da? For da hadde vi sluppet å tenke på hvem som tjener mest og hva som lønner seg økonomisk? Ville ikke paret som individ hatt et enklere og friere valg til å bestemme hvem som skal være hjemme hos babyen da? Jeg bare lurer..
    Beklager eventuelle skrivefeil eller vanskelige forklaringer.

    SvarSlett
  2. Hei Anne!

    Ja, likestilling må sees ut i fra et større perspektiv- ikke bare på kvinners rettigheter (eller mannens for den saks skyld). Jeg ser at det i noen miljøer henger igjen gamle normer, også i Norge. Det betyr ikke at staten bør gå inn og forsøke å endre alt- i hvert fall ikke basert på de forskjellene i seg selv.

    1. Det at det er flere menn i fengsel, flere som dør i trafikken og at det er flere menn som blir ledere: Kan det ha noe som helst med biologiske forskjeller å gjøre? Hva om det er flere kvinner som ønsker å være hjemme med barna sine? Staten bør legge best mulig tilrette for at parene selv kan bestemme det som er best for dem. Jeg har flere venninner som har insistert på å bli lengre hjemme med barnet sitt- selv om foreldrene tjener like mye.

    2. Hvordan skal vi sørge for at menn og kvinner tjener like mye? Skal vi få flere kvinner til å bli ingeniør fremfor sykepleier? Eller skal vi heve lønnen til sykepleiere og andre kvinnedominerte yrker? I så fall, hvordan gjøres det? (Skape konkurranse ved å tillate flere private aktører?)

    Jeg er for at omsorgsyrker skal bli bedre betalt, men da er løsningen noe annet enn å peke på at mannsdominerte yrker har bedre lønn..:)

    SvarSlett
  3. Jeg er enig i det meste og har lenge sagt at likestilling dreier seg om like muligheter på individnivå. Jeg er feminist i den forstand at jeg ikke synes kjønn er en relevant faktor i utdeling av muligheter. Noe de fleste som kaller seg feminister ser ut til å glemme at er hele basisen for feminisme som ideologi. Istedenfor å snakke om likestilling av individer og kjønns som en sosialt konstruert størrelse, opprettholder de kjønn som avgjørende kategori i alt fra omtale av likestilling til lovverk.

    Dette er kontraintuitivt for meg. Kjemp for likestilling ved å gi alle individer samme muligheter (og rettigheter)!

    SvarSlett
  4. Godt innlegg. Det er veldig vanskelig å si seg enig i at kvinner i mange tilfeller er undertrykket og fortsatt er tildels "påtvunget" av samfunnet å forbeholde seg konservative og tradisjonelle roller,normer og verdier. Det tror jeg er noe kvinner føler, i større grad enn at det er reelt. For i realiteten kan enhver kvinne som virkelig VIL oppå like mye som en mann.

    Det kvinner aldri kan bli, og aldri bør prøve å være er å VÆRE menn, eller oppføre seg som menn. Like lite som at menn bør oppføre seg som kvinner. Da bærer likestsillingen alldeles galt avsted og ender i kjønnsfacisme - eller ren sosialisme. Kvinnekamp i dag handler i alfor stor grad om at jenter skal bli sveisere, soldater innta "mannsbastioner", lære selvforsvar og kvoteres inn i styrerommene. Mens menn skal bli barnehageassistenter, sykepleiere og ha et halvt år pappaperm. Why? For å oppnå hva da?

    Det er å gjøre kvinner til menn, eller menn til kvinner har ingenting med likestilling å gjøre. Det er bare forvirret likhetstyrrani. Det ER forskjell på kvinner og menn. (gudsjelov) Vi burde heller anerkjenne og sette pris på de forskjellene og utnytte dem på best mulig måte slik at kvinner og menn utfyller hverandre - samtidig som alle borgere naturligvis skal ha like rettigheter. Samme muligheter. Samme standarder.

    Kvinner KAN bli sveisere i Norge hvis de vil. Men det er ikke noe poeng i at flest mulig skal bli det. Menn kan bli sykepleiere, men det er ikke noe poeng at flest mulig skal bli det. Poenget er at ingen lover og regler skal stenge for individuell frihet basert på kjønn. Og dit har vi faktisk kommet. Kvinnekampen er over i Norge. Jobben er gjort. Nå må vi passe på å ikke gå for lnangt. I mellomtiden åpner jeg dører for kvinner, og mekker bilen sjæl. Så kan hun gjerne lage mat siden hun liker det, for det synes jeg er drittkjedelig.

    SvarSlett
  5. Kjedelig samfunn i Norge, gjesp! Likestilling, bare juks! Kvinnene har all makt, i realiteten, de aller fleste menn er tapere, kvinner interesserer seg for uinteressante ting, og samfunnet har blitt feminisert til de grader, prater høl i hue på alle og enhver...

    SvarSlett
  6. Jeg er grunnleggende enig i det du skriver, men ønsker å legge til min beundring for fedrekvoten. Det er antakeligvis det viktigste som har skjedd i senere tid for å sikre en meningsfull likestilling mellom kjønnene.

    Menn møter mange hindre på vegen for å ta på seg mer ansvar som omsorgspersoner. Arbeidsgivere har en tendens til å forutsette at det er mor som tar ut fødselspermisjon, noe som i praksis gir svært begrensende føringer for fars mulighet til å gjøre det samme. Mange menne er usikre på seg selv i rollen som omsorgsperson, en usikkerhet som krever særskilt motivasjon for å konfrontere. Mange menn er generelt usikre på sin egen rolle i samfunnet, noe som kan gjøre dem risikoaverse i forhold til å ta utradisjonelle valg. Det flotte med fedrekvoten er at den tar tak i uformelle strukturer som hindrer en meningsfull likestilling. Paradoksalt nok mener jeg den griper inn i individers hverdag på en befriende måte.

    Vi må være bevisste på at det eksisterer uformelle strukturer som begrenser individets frihet. John Stuart Mill drøfter denne problematikken i større detalj i sitt verk 'On Liberty'. Mye av problematikken er høyst reell også i dag, og kanskje særlig innenfor temaet likestilling og kjønnsroller.

    Når Anne peker på at reell likelønn ville gjort det enkelere for menn å ta ut permisjon, så overser hun dette punktet. Det er synd, for det er et viktig punkt, og det er ikke åpenbart hvordan man skal bedre situasjonen - fedrekvote eller ikke fedrekvote.

    Inntil videre er jeg en stor tilhenger av fedrekvoten (muligens farget av at jeg selv skal bli far i nærmeste fremtid), og ser også for meg at dette er et av de politiske inngrepene vi har som muligens løser flest utfordringer i dagens samfunn:

    Likelønn og karriere: Når også far er ute i permisjon, blir ikke mor så skadelidende karrieremessig i forhold til sine mannlige kolleger.

    Fødselstall og demografi: Når også far engasjeres som en aktiv omsorgsperson, er det grunn til å tro at menn generelt ønsker flere barn, samt at byrden på mor blir mindre. Økte fødselstall vil dermed være en naturlig konsekvens.

    Individuell frihet: Selv om majoriteten av kvinner skulle ønske å velge trdisjonelt, så vil en større aksept av far som omsorgsperson gjøre det enklere for de kvnner som ønsker å velge utradisjonelt å sette sine ønsker ut i livet. Det samme gjelder selvsagt for menn. Foreløpig er fedrekvoten det beste tiltaket som er foreslått for å øke samfunnets aksept for far som omsorgsperson.

    SvarSlett
  7. Hvis likestillingsdebatten er for snever - hvilken retning skal den utvides i? Likestilling er et utrolig komplekst tema - som ikke gjøres lettere av at ordet likestilling er så laded som det er. For når vi snakker om likestilling, hva snakker vi egentlig om da? Er det at alle skal behandles likt? Dette synes ikke å ta hensyn til individuelle behov? Er det da likeverd vi er ute etter? Da havner vi bare en i en ny debatt om hva hvilke verdier vi egentlig bør ha.

    Men kanskje er det nettop ved disse to punktene at debatten bør utvides; Hva mener vi med verdi, og hva mener vi med likhet?

    Javel - arbeismarkedet er kjønnsdelt - og vi ser også at tradisjonelle kvinneyrker ofte er dårligere betalt en andre yrker. Ut i fra funksjonalistisk tankegang, vil vi kunne argumentere ut i fra at viktigheten av at arbeidet i "kvinneyrkene" blir gjort er av samme grad. Da kan det synes å være den ansette viktigheten og dermed likheten mellom arbeidsvikårene i arbeidlivet det er noe galt med.

    Bør vi sørge for en bedre beskyttelse av arbeidsvilkårene i hjemmehjelpetjenesten? Ja.
    Bør vi signalisere viktigheten av allmenlæreryrket ved å heve lønnen? Det er mulig at svaret er ja.

    Det er faktisk mye som taler for et likere lønnsnivå. I lykkeforskning sies det at små forskjeller på fattige og rike øker lykken i et folk. Et likere lønnsnivå vil gi ferre fattige, men prisene vil "regulert for lønnen" være noe høyere. Det at prisene er høyere, gjør at vi må konsumere smartere, og dette er i grunn mer mijøvennlig!

    Åpenbare likestillingsproblemer i norge er; Forskjell i loven når det kommer til foreldrerollen; både rundt omsorg etter skilsmisse, men også at foreldrepermisjonen ikke er symmetrisk fordel - som på island.

    I debatter er det mye vekt på problemer - men jeg synes at i Norge går tross alt mye bra. Samfunnsendringer skjer gjerne ved at nye generasjoner vokser opp og overtar - og jeg har et veldig bra inntrykk av likestillingstankegangen hos unge mennesker - men så studerer jeg sammfunnsvitenskap da.

    SvarSlett