Et arbeidsliv for alle

Dette leserinnlegget er så bra at jeg bare mååå dele det på bloggen min også..!
Skrevet av Trond Åm, leder av Sør-Trøndelag Venstre:

I 1935 forhandlet Venstre fram selve grunnloven i norsk arbeidsliv, hovedavtalen. Den la Venstres arbeidsfredslinje til grunn, i motsetning til konfrontasjonslinja til de borgerlige partiene og det radikaliserte Arbeiderpartiet, som anført av Martin Tranmæl avviste ”ethvert klassesamarbeid”. Hovedavtalen regnes som et historisk kompromiss mellom arbeid og kapital, som sikret både effektiv produksjon og et velorganisert arbeidsliv.

Bare noen dager seinere mistet regjeringa Mowinckel regjeringsmakten, noe som markerte overgangen fra det som sosiologen Rune Slagstad har kalt ”Venstrestaten”, til ”Arbeiderpartistaten”. Men da var selve fundamentet for den arbeidslivsmodellen vi kjenner i dag allerede lagt.

Det er kanskje ikke så overraskende at politikere fra Rødt og deres maktbastion LO i Trondheim forsøker å skape inntrykk av noe annet. Men noen påstander bør korrigeres.

Seinest i et leserbrev 15. februar hevder Bjørn Inge Fossmo i Fellesforbundet og John-Peder Denstad i LO at Venstre vil bidra til å ”frata[…] fagbevegelsen makt ved å begrense tillitsvalgtes innflytelse”. Da er det viktig å ha en ting ganske klart for øyet:
Selv om fagbevegelsen og Venstre ofte har gjort felles sak, så betyr ikke det at vi har samme mål. Alle de reformene som Venstre har stått i spissen for, og gjennomført, har ikke handlet om at fagbevegelsen skal få privilegier, men at vi skal ha et arbeidsliv som fungerer godt for alle.

Et organisert arbeidsliv er en forutsetning for et godt arbeidsliv. Men alle forstår at dette kan slå i forskjellige retninger. En fattig arbeider skal ikke stå med lua i hånda overfor en rik industrieier. Men det skal heller ikke være slik at folk som har vært utenfor arbeidslivet lenge, ikke skal få sjansen igjen fordi arbeidsgiver ikke tør å ta sjansen på å ansette en person med ”fortid”. Eller at statlige virksomheter lar være å gi folk fast jobb fordi de mister varig kontroll over sine lønnsbudsjetter.

Trond Åm

Foto: Venstre

Venstre har alltid vært fortaler for universelle ordninger. Som for eksempel åttetimersdagen, selve kronjuvelen i norsk arbeidslivshistorie som Venstre innførte i 1919. Universelle ordninger fratar pr. definisjon fagbevegelsen makt, for da er det ikke lenger noe å forhandle om.

Men det gir et arbeidsliv med gode vilkår for alle, og ikke bare fagbevegelsens tillitsvalgte.