 |
| Her er jeg med Jan Ole Gudmundsen, nasjonal ekspert i Europaparlamentet |
Les min kronikk som stod på trykk i Dagbladet her:
Det er en merkelig følelse jeg fikk da jeg besøkte Europaparlamentet og hørte partigruppene diskutere Europas fremtid. Der var det ingen norske flagg, ingen norske representanter, oversettere eller assistenter. Følelsen jeg fikk var å tilhøre et «ikke-land», samtidig som jeg vet at vi er juridisk pålagt å følge lovgivningen herfra. Har det norske stortinget endt opp med å outsource store deler av politikkutformingen til EU?
Akkurat nå forhandles det også om en handelsavtale mellom USA og EU som vil kunne få store geopolitiske konsekvenser. Avtalen,Transatlantic Trade and Investment Partnership (TTIP), vil gå over flere sektorer og det vil komme nye standarder på varer og tjenester.
Selv om Norge ikke inngår i EU er det sannsynlig at eventuelle endringer i EU vil kunne påvirke regelverket også i Norge. Risikerer vi å redusere vår medvirkning og vårt demokrati ytterligere nå som nye avtaler inngås?
For mange i Norge framsto EØS-avtalen som et attraktivt alternativ til EU-medlemskap fordi den syntes å gi bedre mulighet til å bevare norsk suverenitet.Siden har EU hatt en enorm utvikling. Stadig flere områder i Norge reguleres fra EU, men Norge deltar lite i politikkutviklingen og står uten stemmerett. Den nasjonale suvereniteten reduseres år for år, uten at dette er et særlig samtaleemne. Beslutninger som angår oss alle blir stadig tatt uten at vi har reell medvirkning.
«Men dette må jo politikerne i Stortinget kjenne til», var spørsmålet fra en undrende besøkende her i Brussel. Svaret fra den norske byråkraten var: «Hadde de forstått dette ville de nok ikke tillatt det. Jeg tror ikke norske stortingspolitikere forstår konsekvensene».
Siden EØS-avtalen trådte i kraft og frem til i dag har vi overtatt nesten ni tusen nye direktiver fra EU-retten. Dette er riktignok direktiver som kan tolkes somutdyping og videreføring av EØS-avtalen. Mange av dem er helt ukontroversielle, for eksempel én felles standard for ladere til mobiltelefoner eller nye regler for roaming slik at vi kan ringe billigere i utlandet. Likevel skaper det en demokratisk utfordring når Norge er uenig med EU om hva som skal implementeres. Står vi i reell fare for å bli påtvunget kontroversielle rettsakter?
Ja. Selv om vi formelt ikke har overført lovgivningsmyndighet til EU er det i realiteten nesten umulig å si nei til nye direktiver. For alle praktiske formål er Norge forpliktet til å være en passiv mottaker av ny lovgivning fra EU, en lovgivning som utarbeides og vedtas uten norsk medbestemmelse.
Det er altså slik at selv om Stortinget vedtar lovene, er det representanter i EU-parlamentet og Ministerrådet i EU som fatter beslutningene på vegne av oss. Norge kan bli møtt med sanksjoner fra EU dersom vi ikke følger opp regelverket. Det kan for eksempel være å nekte oss tilgang til deler av markedet.
Ettersom vårt marked utgjør cirka 5 millioner og EUs indre marked ligger nærmere 500 millioner, er det ikke vanskelig å se hvem som vil lide mest om vi ikke får fri markedsadgang.
Selv om det aller meste av lovgivningen fra EU må sies å ha vært bra for Norge, har vi fått et demokratisk underskudd som sjeldent diskuteres.Debatten har vært oppe i små blaff, men blåser fort bort. Kanskje er det fordi norske borgere har fått et bedre liv med EØS og de andre avtalene vi har med EU?
Vi har fått bevegelsesfrihet, noe som gjør at vi kan bo, kjøpe hus, jobbe, studere, være pensjonist eller starte bedrifter i andre land. Vi har fått tilgang til EUs indre marked, noe som gjør at vi kan selge våre varer og tjenester til verdens største økonomi på like vilkår som medlemslandene. Gjennom snart tjue år har avtalen bidratt til økonomisk vekst, økt sysselsetting og økt kjøpekraft.
Fordelene rent økonomisk er ubestridelige. Men de økonomiske fordelene har trumfet demokratiet. Det er noe ironisk at vi har fått mindre demokrati ved å unnlate å få stemmerett i EU samtidig som hensynet til demokratiet var et av argumentene mot EU-medlemskap under sist folkeavstemming. Er løsningen åmelde Norge ut av EØS og av det indre markedet, eller er løsningen å søke medlemskap i EU?
Noen ber om en ny EØS-avtale, men det er en risikabel retning. Med stor sannsynlighet ville vi ikke fått en bedre avtale om den ble reforhandlet. Styrkeforholdet var helt annerledes den gangen avtalen ble signert ettersom EFTA var større. I EU-landene er det dessuten mange som mener at Norge har høstet godt av fordelene uten å bære byrdene som samarbeidet innebærer. Hovedbudskapet er at Norge bør føle seg privilegert.
I en stadig mer globalisert verden med selskaper som har base i flere land, en økonomi som går på tvers av landegrensene, stigende gjensidig avhengighetsforhold, økt internasjonal rett og institusjonsbygging,så er det ikke lengre nok at man kan påvirke nasjonalt for å få innflytelse over egen hverdag. Livene våre henger sammen med folk i andre land på en annen måte nå enn for 200 år siden da grunnloven ble skrevet. Derfor er det behov for et større internasjonalt samarbeid, og medbestemmelse i overnasjonale organer.
Jeg etterlyser en reell, konstruktiv og faktabasert debatt om hvordan vi ønsker at den europeiske og internasjonale «orden» skal se ut. Vi må begynne å diskutere hvordan vi skal samhandle med europeiske og internasjonale fora for å oppnå den utvikling i Europa og verden vi ønsker.
Vi løser ikke alle problemene ved å bli medlem av unionen, men dagens situasjon er pinlig for demokratiet vårt.
I år er det Grunnlovsjubileum. Hva vil stortingspolitikerne gjøre for å gjenreise borgernes mulighet til å påvirke lovendringer som i dag besluttes utenfor Norges grenser, slik at vi igjen kan hevde at vi har et velfungerende demokrati?
Se artikkel fra KS om mitt opphold som hospitant
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar