19. mars 2013

Kommer barna godt ut av likestillingskampen?

Kvinner oppfordres til å komme seg tilbake til jobb fortest mulig– i stedet for å være hjemme med barnet sitt. Er hun hjemme taper hun på det økonomisk og det er et tegn på at hun og sine medsøstre ikke er likestilt mannfolka.
Samtidig skal menn oppfordres til å være mer hjemme med barnet sitt, men bare til barnet er blitt ett år– for da skal barnet begynne i Barnehage.


Det er veldig viktig at menn og kvinner har like muligheter og rettigheter. Begge skal få jobbe, –men begge må også ta ansvar for barna de får.


For kommunene er det faktisk billigere om noen velger å være hjemme litt lengre, men de som velger den løsningen risikerer å bli ned på, vell å merke hvis det er kvinnen som er hjemme. Da kommer hylekoret om at deres valg er et bevis for at kvinner ikke er likestilt menn og at myndighetene må legge bedre til rette for at kvinnene skal velge arbeidslivet i stedet.



På mange måter er jeg enig. Kvinner tjener ofte dårligere enn menn og det er uheldig om hun er den som må være hjemme fordi familien ikke skal tape for mye penger. Dersom hun er hjemme taper hun i tillegg til lønnen også mye pensjon, og blir skadelidende på grunn av sine valg.

Myndighetene må sørge for at vi har et tilbud til de barna som ikke har foreldre som kan være hjemme. Samtidig er det et perspektiv som kan ha druknet helt i denne debatten: Hva er det beste for barnet? Det er klart at barn er forskjellig, foreldrene har ulik omsorgsevne og noen barnehager er flinkere enn andre. Men forskning viser at så små barn kan ha problemer med å skulle forholde seg til flere mennesker på en gang og blir utsatt for høyere nivå av stresshormon i lengre tid. (Se her og her ).

Innføringen av rett til barnehageplass og den omfattende barnehageutbyggingen de siste årene har sørget for at nær 80 prosent av alle norske barn mellom ett og to år går i barnehage.
Det er selvfølgelig bra at så mange som mulig får et tilbud og jeg har tidligere sagt at vi bør ha flere opptak, slik at det ikke skjer en sortering kun basert på når barnet tilfeldigvis er født på året.
Vi vet også at det å gå i barnehage er postitivt for integrering og språkopplæring, så jeg er i mot å tilby kontantstøtte i flere år.



Jeg tror at foreldrene stort sett vet hva som er best for sine barn. Samtidig er jeg kritisk til at vi har laget et system som i hovedsak dreier seg om at foreldrene skal være hjemme kortest mulig med barna sine. Det lønner seg i dag at begge foreldre jobber og betaler for barnehage– i stedet for at en av dem er hjemme med barnet til barnet er 2 år. Staten vår betaler for at andre skal passe barna i barnehagen, en løsning som koster mer enn kontantstøtten. Mange velger barnehage fra ettårsalderen fordi de ikke har råd til noe annet, eller fordi de føler press fra arbeidsgiveren om å komme seg tilbake til jobb fortest mulig.



Det er selvfølgelig positivt for samfunnet av flest mulig er i jobb. Jeg forstår også argumentene til de som er i mot kontantstøtten. Samtidig synes jeg at et hensyn må løftes tydeligere frem: hensynet til barnets beste. For noen barn er det å gå i barnehage fra de er 11-12 mnd, men for andre er det trolig bedre å være hjemme til de er nærmere to år.

Jeg støtter derfor Venstres forslag om å gi kontantstøtte frem til toårsalderen og jeg synes i tillegg at dem som velger kontantstøtten bør få rett til pensjon for den tiden de er hjemme. Fokus bør i større grad handle om å gi barna et best mulig tilbud – og foreldrene gode reelle valg. Det ensidige fokuset på barnehager, fleksibilitet for foreldrenes og fordelen for arbeidsgiveren bør ikke gjøre at barnet glemmes.





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar