Nasjonale prøver bør gjennomføres med stikkprøver på noen tilfeldige skoler hvert år, ikke ved å teste alle. Dette for å unngå at skolene rangeres og testene får større betydning for den generelle oppfattelsen av kvaliteten i skolen. Testene har nemlig store begrensinger for å kunne si noe om en skole er god eller dårlig.
Nasjonale prøver har i flere år blitt brukt som et verktøy for å måle kvaliteten på norsk skole, men det er viktig at de alene ikke blir stående som eneste kvalitetsindikator for kompetansen på en skole. Det er nemlig vanskelig å si hva resultatene viser.
Dersom en skole kommer dårligere ut, er det da lærerene som er blitt dårligere? Kan det være en tilfeldig variasjon i det nye elevkullet? Foreldrenes oppfølging? Eller er det blitt dårlig skoleledelse? Hva sier testene egentlig om kvaliteten i norsk skole? Dessverre sier de ikke noe mer enn hva elevene i et kull presterer på noen utvalgte tester. En skole med fantastiske lærere og en god skoleledelse kan slite med dårligere resultater fordi elevene har et dårligere utgangspunkt i et bestemt geografisk område. På samme måte kan en skole gjøre det bra på tester på tross av dårlige lærere, fordi elevmassen er
Når alle skoler testes bør resultatene gjøres tilgjengelig for alle, men rangeringer av skoler fører til at mange foreldre ikke leser tallene slik de er ment. I kombinasjon med fritt skolevalg kan dette føre til at foreldre vil ha barna sine på de skolene som kommer best ut, noe som igjen fører til større forskjeller mellom skolene der de barna som presterer best havner på de samme skolene. Dette fører til mindre mangfold og skaper i verste fall større klasseskiller slik man ser i for eksempel Storbritannia.
Noen skoler har allerede blitt møtt med sanksjoner og blitt uthengt i media som dårlige. Dette tvinger skoleledelse og lærer til å ta grep. Erfaringer fra noen skoler viser at elever blir drillet på prøvene i forkant og at lærerene nedprioriterer den kunnskapen som ikke blir testet direkte. I Finland, som ofte blir brukt som forbilde i relasjon med PISA-testene, velger man å teste et lite utvalg av elever for å kunne sammenligne seg med andre land. Det gir ikke grunnlag for rangering og konkurranse. Samtidig skiller Finland seg også ut ved at skole og lærere selv tar hånd om skoleutvikling. Der kvalitetsikres skolen ved å sørge for høy nok lærerkompetanse, en god skoleledelse og nødvendig infrastruktur. Dette bør etter min mening også bli praksisen i Norge.
For etter flere samtaler med norske skoleforskere mener jeg at nasjonale prøver alene ikke er en god kvalitetsindikator i norsk skole. Vi må finne bedre metoder for å måle kvaliteten. Nasjonale prøver bør bare brukes for å sammenligne resultater med andre land og fra år til år. Det kan gjøres ved at vi går bort fra å teste alle skolene til å ta stikkprøver. Vi bør ikke risikere at kunnskap i fag som ikke blir målt risikerer å bli nedprioritert, eller at offentliggjøring av resultatene fører til en rangering der noen skoler urettmessig kommer ut som tapere.
Noen norske medier om tema:
http://byavisa.no/2013/08/13/nasjonale-prover-bedrer-ikke-kvaliteten-i-skolen/
http://www.forskning.no/artikler/2011/september/297845
http://www.forskning.no/artikler/2012/mars/317457
http://www.nrk.no/norge/mener-pisa-betydningen-overdrives-1.11391735
Dersom en skole kommer dårligere ut, er det da lærerene som er blitt dårligere? Kan det være en tilfeldig variasjon i det nye elevkullet? Foreldrenes oppfølging? Eller er det blitt dårlig skoleledelse? Hva sier testene egentlig om kvaliteten i norsk skole? Dessverre sier de ikke noe mer enn hva elevene i et kull presterer på noen utvalgte tester. En skole med fantastiske lærere og en god skoleledelse kan slite med dårligere resultater fordi elevene har et dårligere utgangspunkt i et bestemt geografisk område. På samme måte kan en skole gjøre det bra på tester på tross av dårlige lærere, fordi elevmassen er
Når alle skoler testes bør resultatene gjøres tilgjengelig for alle, men rangeringer av skoler fører til at mange foreldre ikke leser tallene slik de er ment. I kombinasjon med fritt skolevalg kan dette føre til at foreldre vil ha barna sine på de skolene som kommer best ut, noe som igjen fører til større forskjeller mellom skolene der de barna som presterer best havner på de samme skolene. Dette fører til mindre mangfold og skaper i verste fall større klasseskiller slik man ser i for eksempel Storbritannia.
Noen skoler har allerede blitt møtt med sanksjoner og blitt uthengt i media som dårlige. Dette tvinger skoleledelse og lærer til å ta grep. Erfaringer fra noen skoler viser at elever blir drillet på prøvene i forkant og at lærerene nedprioriterer den kunnskapen som ikke blir testet direkte. I Finland, som ofte blir brukt som forbilde i relasjon med PISA-testene, velger man å teste et lite utvalg av elever for å kunne sammenligne seg med andre land. Det gir ikke grunnlag for rangering og konkurranse. Samtidig skiller Finland seg også ut ved at skole og lærere selv tar hånd om skoleutvikling. Der kvalitetsikres skolen ved å sørge for høy nok lærerkompetanse, en god skoleledelse og nødvendig infrastruktur. Dette bør etter min mening også bli praksisen i Norge.
For etter flere samtaler med norske skoleforskere mener jeg at nasjonale prøver alene ikke er en god kvalitetsindikator i norsk skole. Vi må finne bedre metoder for å måle kvaliteten. Nasjonale prøver bør bare brukes for å sammenligne resultater med andre land og fra år til år. Det kan gjøres ved at vi går bort fra å teste alle skolene til å ta stikkprøver. Vi bør ikke risikere at kunnskap i fag som ikke blir målt risikerer å bli nedprioritert, eller at offentliggjøring av resultatene fører til en rangering der noen skoler urettmessig kommer ut som tapere.
Noen norske medier om tema:
http://byavisa.no/2013/08/13/nasjonale-prover-bedrer-ikke-kvaliteten-i-skolen/
http://www.forskning.no/artikler/2011/september/297845
http://www.forskning.no/artikler/2012/mars/317457
http://www.nrk.no/norge/mener-pisa-betydningen-overdrives-1.11391735
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar