Nå kunne jeg kanskje sagt at jeg ikke er fra Europa, men fra Norge.
Norge er annerledeslandet og er stolt av det. Vi bader i en oljedopet økonomi, vi merker lite til finanskrisen og vi er lite opptatte av det som skjer i EU.
Vi har høye tollmurer slik at europeerne ikke skal kunne konkurrere ut våre landbruksprodukter og mange er redde for at EU skal få for mye innvirkning på norsk politikk.
Vi er blant de raskeste til å få igjennom nye EU-direktiver som kommer med EØS-avtalen, men generelt er vi mot EU, uansett hvor paradoksalt dette egentlig er.
En sak som lenge har forundret meg er at venstresiden – som nærmest har tatt patent på en retorikk som handler om å kjempe for sosial utjevning, motvirke fattigdom og klimakrise, sørge for likere muligheter og for sterkere reguleringer av finansmarkedene – ofte er de samme som snakker i nedsettende ordelag om EU.
Norge er kanskje annerledes, men vi lever i en globalisert verden som stadig blir viktigere økonomisk og politisk
Solidaritet med egne
Hva er årsaken til samarbeidsfiendtligheten fra så mange i Norge? Vet vi for lite om det arbeidet som faktisk skjer i EU? Eller er vi bare opptatt av solidaritet med egne innbyggere og tror at vi kan kjempe de store kampene uten støtte fra resten av Europa? Norge er kanskje annerledes, men vi lever i en globalisert verden som stadig blir viktigere økonomisk og politisk — og i et Europa som blir stadig mer samlet.
På Nei til EU sine hjemmesider finner jeg deres hovedargument mot EU: «Vi skal selv bestemme hvordan vi gjennom skatter og avgifter og andre virkemidler skal sikre velferdsstaten».
I dag er det opp til hvert enkelt land hvordan selskaper skal beskattes, men det gir liten mening når noen selskaper opererer i over hundre land. Her trengs det et internasjonalt samarbeid for å forhindre skatteparadis og finne en mer rettferdig måte å skattlegge selskaper på. Det kunne kanskje vært mulig uten EU, men mye vanskeligere. Nå eksisterer det et overnasjonalt organ der man kan fremme forslag om for eksempel enhetlig skattelegging av selskaper.
Finanskrisen har også vist oss at banker og forsikringsselskap ikke er nasjonale enheter som kan kontrolleres av ett lands myndigheter. Island var truet av nasjonal konkurs da banksektoren deres gikk over ende i kjølvannet av Lehman-konkursen i USA. Myndighetene i Storbritannia måtte benytte terrorparagrafer for å stenge islandske banker i EU, fordi det ikke var et internasjonalt regelverk for dette formålet.
Det er på tide at nordmenn oppdager at noen utfordringer rett og slett er for vanskelige å løse på et nasjonalt nivå. Vår økonomi påvirkes av det som skjer i andre deler av verden. Vi kan ikke kjempe mot verken skatteparadis eller internasjonale finansinstitusjoner med politiske vedtak i det norske Stortinget. Her trengs det internasjonalt samarbeid og felles spilleregler.
Må av og til tape
Noen ganger vil man se at et lands nasjonale interesser strider mot felleskapet og EUs interesser. Et eksempel på det er den mistenksomheten vi har sett fra Storbritannia, der noen konservative politikere roper etter mer selvbestemmelse etter hvert som EU har innført reguleringer som de mener rammer deres banker og finanssektor. Det er nå en gang slik at noen enkeltland av og til må tape mot EUs felles interesser.
Andre ganger virker det som foreslås fra EU bare meningsløst, som forbud mot snus og forordninger om bananers utseende. Men et demokrati er ordnet slik at, om man i Bergen skulle være mot noe Stortinget vedtar, da jobber man for å få inn nye politikere, ikke å melde hele Bergen ut av Norge — selv om noen bergensere kanskje synes dette virker som en god idé.
De siste tiårene har ..
For å lese resten av kronikken:
http://www.minervanett.no/nar-vil-vi-se-pa-oss-selv-om-europeere/
Les også denne bloggposten!
Norge bedre enn EU på å bekjempe skattefjusk? Les: Changemaker sitt innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar