Bruk av tvang i psykiatrien må ned!

Bildet er hentet fra bloggen til Hannah

Takk til Hannah og flere andre som løfter problemstillingen knyttet til bruk av reiming, isolat og tvang i psykiatrien. Det er på høy tid at denne formen for ”behandling” blir gjort noe med.
Jeg mener at den hyppige bruken av tvang i norsk psykiatrisk behandling er problematisk av flere grunner.

For det første må man stille spørsmål til effekten av disse virkemidlene. Hjelper det pasientene, eller kan det ha negative konsekvenser for den videre behandlingen? Hvordan reagerer pasientene når de for eksempel blir hentet av politiet, lagt i bakken, slengt på isolat, reimet fast eller får ”vedtak om skjerming”?

Jeg forstår at slike behandlingsmetoder i noen få tilfeller kan være nødvendig, –men dette skjer så ofte at jeg lurer på om mange innen systemet har fått en slags normalitetsfølelse i forholdet til de tvangsmidlene de bruker? Vi er i europatoppen når det kommer til tvangsinnleggelser og flere rapporterer om misbruk av tvang etter innleggelser. 

Dagens bruk av tvang gjør at man risikerer at pasientene utvikler en frykt i stedet for tillit til det psykiatriske helsevesenet. Det kan igjen føre til at mange oppsøker hjelp for sent, – som igjen øker faren for at man går syk så lenge at det blir nødvendig med tvang. Mange pasienter har også hatt traumatiske opplevelser tidligere i livet sitt. Kan slike møter med helsevesenet gjøre at livet blir enda vanskeligere å takle for mange?

Et annet poeng er at det i utgangspunktet er en stor maktavstand mellom behandler og pasient, noe som kan sette rettsikkerheten til pasienten i fare. Behandler definerer når pasienten er frisk eller "gal".

Vi har sett at mennesker har blitt utsatt for ulovlig frihetsberøvelse og maktovergrep i Norge som har vært i strid med Den europeiske Menneskerettskonvensjonen. Det er lett å føle seg liten i møte med et slikt system.

Bruken av tvang har lenge vært diskutert i Norge, men det som overrasker meg er hvor lite som er gjort for å redusere omfanget. Vi vet også alt for lite om hvilke tiltak som kan få ned tvangsbruken.

Jeg har troen på å inkludere brukerne og deres pårørende mer i dette arbeidet. Det handler om å sette folk først og lytte til dem som har erfaringer med dagens system. Videre er jeg opptatt av at alle som har behov for det få en individuell plan i kommunen der man får regelmessig oppfølging og man blir enig om hva man skal gjøre neste gang personen blir syk. Her bør også pårørende inkluderes.

Informasjon om egen sykdom er også meget nyttig for pasienten slik at man kan gjenkjenne signaler og selv oppsøke hjelp før det går for langt. Da er det essensielt at man kan gå til noen man har fått bygd opp et tillitsforhold til, og som familien kjenner.

Tvang vil trolig måtte brukes i noen situasjoner, men det må gjøres grep for å få ned bruken av tvang som vi ser i det norske psykiatriske behandlingstilbudet i dag. Forebygging gjennom god oppfølging og faste kontaktpersoner er et viktig steg i rett retning.