Hjelpen ingen vil gi

Jeg er i Bergen på påskeferie og ser ut av vinduet fra mammas leilighet. Der ser jeg en ung mann som graver i søpla for å finne noe av verdi. Han tar ut søppel i store mengder, det blir rot i hele gaten- men rydder opp etter seg etterpå. Han fant ingenting. Jeg drar ut for å snakke med han og tilby hjelp.
Han er fortvilet og spør retorisk:

" Hva vil myndighetene at jeg skal gjøre? Jeg er avhengig og har ikke penger til å kjøpe Megafon (Gateavisen i Bergen). Jeg vil ikke gjøre innbrudd eller stjele av noen. Jeg har ingenting."

Det er et godt spørsmål. Hvorfor lar vi unge mennesker lide og bli så desperat at de må lete i søpla for å få penger til noe de er avhengig av?
Hvorfor har vi godtatt at flere dør hvert år av overdose?
Hvorfor er det så vanskelig for oss å gi dem et verdig liv?
Et liv der de kanskje er avhengig av et rusmiddel resten av livet,- men som er hundre ganger bedre enn livet de lever nå. Et liv med respekt der de kan komme seg unna gaten og bruke dagen på noe annet enn å jakte på stoffet sitt?

Nå må vi ta et ansvar sammen. Vi må gi hjelp og slutte å dømme. Vi må lære av erfaringer fra andre land.Det betyr at vi må ha en NY ruspolitikk i Norge, vi må gjøre noe annerledes enn i dag for å få andre resultater (!).

Noen forslag vi må vurdere:

Behandling fremfor straff og avkriminalisering av bruk (Lik Portugal-modellen)
Heroinassistert behandling
Lovregulering av rusmidler, som for eksempel cannabis (som vi har med tobakk, morfin, alkohol, ritalin etc.)
Mer forskning på rusmidler og avhengighet
Familiehjelp med større kapasitet og oppfølging
Bedre bolig og jobbtilbud etter behandling
Lavterskel psykologtilbud i skolen
Bedre oppfølging av dem som dropper ut av skolen
Mer forskning på risikogrupper (som ADHD) og rusavhengighet

Lær mer, vit mer:

Les min kronikk i Adressa om dagens ruspolitikk her

Les min kronikk om regulering av MDMA her!

For mer om heroinassistert behandling, se her!

Anbefaler også denne saken fra Aftenposten om regulering av cannabis