5. juni 2013

Et arbeidsliv for vår tid

Paal Berg (1873-1968), jurist, hjemmefronstleder, Venstre-politiker og "hovedavtalens far".
Paal Berg (1873-1968),  Venstre-politiker og “hovedavtalens far”.
Trond Åm er fylkesleder for Venstre i Sør-Trøndelag og har skrevet et meget godt innlegg om Venstre og vår arbeidslivspolitikk. Anbefaler alle å lese dette!


Skrevet av Trond Åm (lenke til hans blogg nederst)

Ved å ta eierskapet til «Den norske modellen» skaper LO og Arbeiderpartiet et inntrykk av at Venstres forslag til endringer i arbeidslivspolitikken er å anse som angrep på selve grunnlaget for den norske velferdsstaten. I virkeligheten er det motsatt: Venstres forslag til en ny arbeidslivspolitikk er en fortsettelse av det som Venstre har kjempet for helt siden partiet la grunnlaget for dagens arbeidslivsmodell. 

I 1935 var det regjeringsskifte i Norge. Johan Nygaardsvold tok over som statsminister, og markerte overgangen fra det som sosiologen Rune Slagstad har kalt «Venstrestaten», til «Arbeiderpartistaten». Bare få dager før regjeringsskiftet ble Hovedavtalen underskrevet. Selve grunnloven i norsk arbeidsliv. Det tok den såkalte Arbeidsfredskomitéen, anført av Venstre-mannen Paal Berg, flere år å få kjempet den fram. Motstanden var å finne både hos det radikaliserte Arbeiderpartiet, som anført av Martin Tranmæl avviste «ethvert klassesamarbeid», og hos de borgerlige, som ønsket konfrontasjon og «arbeidsfrihet».

Hovedavtalen la Venstres arbeidsfredslinje til grunn. Den representerer et historisk kompromiss mellom arbeid og kapital, som har sikret Norge både effektiv produksjon og et velorganisert arbeidsliv. I Politisk kvarter for et par dager siden trakk statsminister Stoltenberg fram trepartssamarbeidet som selve særtrekket ved den «norske» modellen.
Siden den gang har Venstre vedblitt å være en aktiv bidragsyter til en stadig mer robust og utbygd velferdsstat. For eksempel med Folketrygden, som Venstre var initiativtaker til, på et tidspunkt hvor fagbevegelsen ønsket en ordning forbeholdt partene i arbeidslivet, og høyresida ville ha en innskuddsordning. Venstre ville at Folketrygden skulle gjelde for alle, og slik ble det også til slutt.
Ved siden av trepartssamarbeidet er det to prinsipper som har vært viktige for Venstre i arbeidslivspolitikken: Universelle velferdsordninger, og en uavhengighet overfor partene i arbeidslivet. Det betyr at Venstre ofte, men ikke alltid, har gjort felles sak med fagbevegelsen. 

Lese mer: Du finner hele kronikken her!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar