Debatten ingen vil ta

Som politiker er det noen debatter man ikke bør ta. 

Det er saker der flertallet er så sikker på at de vet hva som er rett, best og sant at de ikke vil la motparten slippe til med argumenter. Noen diskusjoner blir så følelsesladet at rasjonelle argumenter fort faller gjennom. Du kan til og med blir anklaget for å ha uedle hensikter. Det er enklere å la være. Fortsette som før - uten å utfordre grunnleggende antakelser i samfunnet vårt.

Problemet oppstår når stadig flere forskningsrapporter og utvalg peker i samme retning, samtidig som problemene vokser seg større. Flere stiller seg de samme spørsmålene og gradvis er det flere som ser at dagens politikk er feilslått. Narkotikadebatten er en slik debatt. 

Selv om mange politikere ser at vi må handle annerledes, er det enklere å la være. Dersom man tilhører et stort politisk parti er risikoen også stor for å miste velgere. Det er bedre å legge saken til side og utsette debatten lengst mulig. Ingen vet hva som vil fungere best uansett.

Mens polet stenger klokken seks er narkotikasalget åpent døgnet rundt. Rusmisbrukere forteller at barn ned i 11 årsalderen får tilbud om å kjøpe metamfetamin i Trondheim. Femtenåringer forteller at det er enklere å få tak i hasj enn sprit. Flere av de samme personer som selger hasj selger også andre tyngre stoffer. De vet at de tyngre stoffene skaper mer avhengighet og kan gi større fortjeneste enn hasj. Salget finansierer ofte eget forbruk. Gratisprøver på tyngre stoffer for å få barn og unge hektet er heller ikke uvanlig. Hvert år dør omkring 250 mennesker av overdose, og rundt en tredjedel av alle innsatte i norske fengsler er inne for narkotikaforbrytelser. 

Kampen mot narkotika startet for over 40 år siden. Vi gjorde det eneste som føltes riktig. Vi gjorde narkotika forbudt og straffer alle dem som innfører, omsetter, oppbevarer og bruker narkotika. Det føles rett. Vi vet hvor farlig ulike narkotiske stoffer kan være.

Vi prøvde det samme med alkohol for ca 100 år siden. Norge og flere andre land (Russland, Island, Finland, USA) innførte alkoholforbud eller restriksjoner som førte til en kraftig oppblomstring av kriminalitet og store helseskader på grunn av helsefarlig innhold. I løpet av de første årene etter innføringen av forbudet ble illegal omsetning helt normalt. En undersøkelse (Clark Warburton, The Economic Results of Prohibition antyder en økning av totalt konsumert alkohol på mellom ti prosent og 25 prosent så lenge forbudet varte. 

Erfaringene viste oss at totalforbud og straff ikke fungerte som forventet. Det samme ser man i forhold til narkotika. På tross av strenge straffer og store bevilgninger til politi- og tollvesen i mange land har man hatt en global økning på 34,5 prosent i bruken av opioider og en økning på 8,5 prosent i cannabisbruk mellom 1998 og 2008. Kriminalitet og narkokriger har skapt borgerkrigsliknende tilstander i flere land. Selv dødsstraff ser ikke ut til å ha en effekt.

I Juni 2011 la Global Commission on Drug Policy frem en rapport som anbefalte at man går bort fra totalforbudsregimet som har ført til en enorm organisert kriminalitet over hele verden uten å hindre omsetningen av narkotika. I kommisjonen satt mange nåværende og tidligere statsledere fra Sør-Amerika og Europa i tillegg til blant annet tidligere generalsekretær i FN Kofi Annan og Thorvald Stoltenberg. Kommisjonen tok til orde for å forsøke modeller der man legaliserer og regulerer cannabis og slutter å straffe brukere av narkotika som ikke skader andre. Norske politikere fra Frp, Høyre, Krf og SV var raskt ute med å avvise rapporten, på tross av at kommisjonen hadde mer kompetanse enn de selv og hadde basert seg på forskning fremfor moralisme. De som ville ta debatten var stille i frykt for å bli latterliggjort eller misforstått. Vi valgte å fortsette som før uten å ta debatten. 

I Sveits har de vist en vilje til å gjøre noe. Husinnbrudd utført av de som ble med i heroinassisterte program ble redusert med 90 prosent. I tillegg trengte de ikke lenger å oppsøke heroinselgere eller være selgere selv på gateplan, noe som reduserte antall selgere dramatisk, og medførte en nedgang fra 850 nye registrerte heroinavhengige i Zurich i 1990 til 150 nye i 2005 (!). I Portugal avkriminaliserte man bruk av narkotika i 2001. I stedet for en økning i narkotikabruk, har man i stedet sett en betydelig nedgang i bruk av heroin. Forskere har også sammenlignet bruken av hasj/cannabis i Amsterdam med andre byer der det er straff, og finner ingen forskjell i brukshyppighet.

Alle er vi enige om målene. Vi må begrense bruk og misbruk av rusmidler. Vi må begrense kriminaliteten og særlig den organiserte kriminaliteten som tjener på dagens politikk. Vi tror at vi gjør det ved forbuds- og straffelinjen, men erfaringene viser at vi tilbyr verdens mafiavirksomhet et totalt uregulert marked. Vi lukker øynene for gode erfaringer i andre land og mislykket politikk på hjemmebane. Vi ser at det ødelegger enkeltmennesker og hele samfunn, men insisterer på at løsningen er å bruke mer av den samme medisinen. 

Vi er i ferd med å tape krigen mot narkotika. Spørsmålet er når vi vil erkjenne at vi må tenke nytt i norsk narkotikapolitikk. Jeg håper noen vil ta debatten. 

Se Trondheim Venstres narkotikapolitikk her. Se også http://en.wikipedia.org/wiki/Global_Commission_on_Drug_Policy

Til slutt, en nyere sak: http://www.dagbladet.no/2012/04/08/nyheter/utenriks/narkotika/latin-amerika/21021664/