Jeg ønsker meg en god videregående skole som klarer å motivere alle elevene, gi nivåtilpasset læring og kunnskap som forbereder elevene på fremtiden. Lærerene må ha tid til den enkelte elev og større pedagogisk frihet.
Jeg tror på å se mulighetene som ligger ny teknologi og la elevene bli motivert for læring– med fagoppgaver som er aktiviserende og tilpasset deres nivå.
Jeg tror at vi kan utnytte kompetansen hos lærerene bedre enn i dag. Noen har kanskje sett filmen om Khan Academy, dette er bare et eksempel på hvordan det kan gjøres. Der får elevene læring via et dataprogram, der de selv velger tempoet, oppgavene og læreren i klasseromet kan bruke tid på å hjelpe den enkelte etter behov. Læreren ser nivået til den enkelte student og kan bruke den sparte tiden på tavleundervisning til å hjelpe den enkelte elev.
Skolesystemet i dag fungerer i stor grad som Fords masseproduksjon.
Vi "mater" skolefabrikken med elever i seksårsalderen, lar dem gå samme løp med de samme fagene og vi ønsker at alle skal være mest mulig lik når de er ferdig med sin videregående utdanning. Like muligheter, like gode og lik kompetanse.
Vi aner ikke hva vi skal gjøre med elevene som ikke passer inn i den firkanta fabrikken og er overbevist om at de fagene vi selv hadde som unge er det samme kommende generasjoner vil trenge i sitt yrkesliv. Dersom det står dårlig til med nynorsken, matematikken eller andre viktige fag –ja da er løsningen flere timer, mer karakterer, leksehjelp eller bedre lærere.
Det er klart at dette kan fungere, men kan vi ha godt av å tenke litt større?
Er det behov for samme kompetanse i 2030 som det er i dag? Må alle ha like mye undervisning i alle dag helt til de er voksen? Kan mer valgfrihet i skolen føre til større kreativitet og mer motivasjon for læring? Og til slutt, kan dette løses på en mer økonomisk måte enn med den gamle skolemodellen?
Jeg mener at det er på tide å tenke nytt i skolepolitikken.
Vi bør vurdere å innføre mer valgfag, gjerne med digitale læringsverktøy og læring som stimulerer til aktiv problemløsning. Kanskje bør vi vurdere å redusere antall obligatoriske fag etter barneskolen, gi skolene mulighet til å opprette egne programfag og innføre nasjonalt fritt skolevalg. Fellesfagene i videregående opplæring må begrenses til å være i norsk (hovedmålet), matematikk, engelsk, naturfag og samfunnsfag.
Kunnskap kan tilegnes både gjennom teoriundervisning, praktisk øving og opplæring, derfor må man i større grad enn i dag kombinere dette i opplæringen. Videregående opplæring skal ikke være en mulighet man må gripe som 16-åring eller miste for alltid. For at flest mulig skal kunne tilegne seg kompetanse, må det være mulig å begynne på videregående opplæring når som helst. Kanskje har noen behov for et arbeidsår, – et år til sjøs, slik man kunne gjøre i gamle dager?
Jeg foreslår (med utgangspunkt i innspill fra Unge Venstre):
• Å redusere fellesfagene i videregående opplæring til nasjonale minimumskrav i noen få kjerne-emner.
• At fellesfagene på studieforberedende utdanningsprogrammer skal avsluttes på Vg1, slik at det blir lettere å velge skoler med ulike profiler i både inn- og utland.
• Gi skoleeiere større frihet til å utarbeide egne fagprofiler og ta i bruk digitale læringsverktøy. Flere skoler kan for eksempel dra nytte av en god lærer innen et fagområde, slik Khan Academy illustrerer.
• Gjøre kravet om normaltimetall til en norm, slik at elever som trenger færre eller flere timer for å nå kompetansemålene skal ha muligheten til dette.
• Åpne opp for at elevene kan ta et arbeidsår og fortsette den videregående utdanningen når de er motivert for det.
• Fjerne arbeidsgiveravgiften for lærlinger og øke lærlingtilskuddet
• Styrke rådgivnings- og veiledertjenestene for å sikre mindre frafall.
Hva mener du?
(Jeg er lyttende og åpen for innspill og kommentarer på dette ;)
Då eg gjekk på vgs (for eit drøyt halvt liv sidan) og var aktiv i politisk arbeid med dertilhøyrande mykje fråvêr, sakna eg mogleiken til å kunne følge undervisninga, men ta eksamen som privatist dersom læraren ikkje fann å kunne gi meg karakter i faget. Slik reglane var då - det er mogleg dei er endra no - var dette vanskeleg, og noko ein måtte søke om tidleg - og i grunnen levna læraren meg liten sjanse til å få lov å gjere det sånn også. Eg skjønner at dette krev ressursar (eg ville jo tatt opp ein plass i klasserommet), og det ville vore vanskeleg å skille "mitt tilfelle" (eg er jo unik ;)) frå elevar som ikkje kom til å få karakter korkje som privatist eller vanleg elev, men likevel insisterte på å følge undervisninga - når dei gadd.
SvarSlettEin annan ting er dette med kjernefag og kva kompetanse elevane treng. Det er flott at du vektlegg at du ønsker å kutte i obligatoriske fag på *vidaregåande* - for det er viktig! Uansett kor mykje vekt vi skal legge på fag vs kompetanse til å vurdere og til å tileigne seg naudsynt kunnskap sjølv, så MÅ ein faktisk ha ein basiskompetanse. Det går ikkje an å kome unna å lære seg gangetabellen, sjølv om vi har kalkulatorar som kan gjere sinus-rekninga for oss seinare. Det går ikkje an å kome unna å lære om norsk setningsoppbygging og rettskriving sjølv om du har Openoffice med retteprogram på PCen. Det går ikkje an å kome unna å lære historie i rett rekkefølge (med årstal som etikettar) - rett og slett fordi ein god del basiskunnskap må til for å kunne vurdere informasjon vi møter elles i samfunnet. Her vil sjølvsagt grunnskulen kunne legge eit godt grunnlag, slik at vidaregåande til ein viss grad kan kuttast til fordel for meir valfridom.
Men samtidig: kva skal vi fylle åra etter grunnskulen med? Skal vi ha krav til talet år med skulegang for vidare utdanning? For ein del høgare studium er fagleg kompetanse heilt klart viktigare enn menneskeleg modenheit - ein 15-åring kan godt vere i stand til å gjennomføre eit universitetsstudium i matematikk eller statsvitskap og fortsette på doktorgraden før ho er 18. Men ynskjer vi at ein 15-åring skal få lov å starte på lærarutdanning eller sjukepleierstudiet sjølv om ho oppfyller dei formelle krava - eller bør det vere krav om eit visst antall år med skulegang for å starte på ein del utdanningar, eller berre ei viss aldersgrense - som ein del av "egnetshets-kravet" som alt finst her?
Kva kompetansebygging skal ein få fylle skuletida si med? Skal alt vere opp til eleven, eller kan vi sette krav til fagkombinasjonar og fordjupning for å oppnå ein viss kompetanse? I dag er det eit problem for mange studieretningar at spesielt realfagskompetansen hos avgangselevane i vgs er for dårleg. Kven sitt ansvar er det å rette opp dette: eleven, som må velge rettare og jobbe betre? Skulen, som må vere klarare på kva eleven må velge og ikkje minst sette strengare faglege krav når valet er tatt - sjølv om elevane klager over at det er vanskeleg? Universiteta og høgskulane - MÅ dei tilby introkurs eller starte mattekursa på eit lågare nivå?
Det krevst ikkje mindre matematikk-fagleg kompetanse hos barneskulelærarar i dag enn for 20 år sidan, ei heller krevst det mindre matematikk å designe ei bru i dag enn i 1970 - sjølv om vi har fått datamaskiner som kan hjelpe oss så er det faktisk nokon som må ha fagkompetansen til å programmere maskinene slik at brua får rett styrke. Det tek kanskje 2 minutt i staden for 2 år å gjere styrkedesignet på ei bru i dag - men matematikken bak er den samme.
(Eg skriv for langt, det kjem ein kommentar til ;))
Som mor ynskjer eg jo absolutt at læraren til ungen min skal ha meir enn basis fagleg forståing og kunnskap i faga han skal undervise i. Sjølv om matten i 1. klasse er enkel så må 1. klasse-læraren kunne legge fagleg til rette for barn med matematisk forståing på nivå med ein gjennomsnittleg 4-åring opp til ein 8-9-åring - minst. Og i 4. er spennet minst like stort - då kjem vi veldig nær ungdomsskolepensum, og då er det ikkje sikkert læraren skjønner at hans 2 i matte frå vg2 faktisk ikkje gir så god forståing av matematikken at HAN er den som bør hjelpe ungen som ligg 3 år foran resten av klassen. Spesielt ikkje viss han er utdannina førskolelærer.... (dei kan vel undervise i heile småskulen, trur eg) Klart det er skulen som sådan sitt ansvar å legge til rette for alle barn, men det er faktisk einskildpersonar som må fange opp behovet uansett, og vi kan ikkje legge til grunn at alle foreldre er i stand til å sjå faglege behov hos barna sine sjølv om dei veit sine barns beste.
SlettHm, eg burde kanskje blogga om dette sjølv i staden - som god Venstredame kan eg jo ikkje fatte meg i kortheit ;)
Det var fortsatt veldig vanskelig for den firkantente skolen å akseptere politisk fravær da jeg gikk på den, for ca 5-6 år siden!
SlettDu reiser en del interessante spørsmål om hva kravene til studier burde være. Her mener jeg at man må ha opptaksprøver og vurdering på bakgrunn av søknader etc. Når det kommer til modenhet i feks sykepleier- eller lærerutdanning så vil jeg først si at noen 15-åringer er mye mondere enn noen 23-åringer og omvendt. Samtidig er ikke sykepleier- eller lærerutdannelse en garanti for at man blir en god lærer eller en god sykepleier. Modenhet, egnethet og kunnskap bør være krav for å kunne få jobben, ikke nødvendigvis for å ta utdanningen.
Når det kommer til å øke realfagskompetansen blant elever så har jeg ikke noe tro på å tvinge den ned halsen til elevene. Her må man gå til roten av problemet, nemlig at skolen dreper det de fleste småbarn har masse av - lærelyst. Da jeg gikk i 1. klasse (2. klasse etter L97) på barneskolen, fikk vi en hjemmelekse hvor vi skulle fylle inn svarene på noen enkle plusstykker i matteboken. Da jeg gjorde leksen, var jeg godt i gang og tenkte at jeg like greit kunne fylle inn flere svar enn det vi fikk i lekse ettersom jeg antok at vi kom til å måtte fylle de inn senere uansett. Neste mattetime, da læreren sjekket leksene ble hun forbannet over at jeg hadde gjort mer enn hun ba om og hvisket bort det merarbeidet jeg hadde gjort.
Det man altså trenger er å ikke tvinge elever til å lære matte, ha flinke mattelærere og la de som skjønner og interesserer seg for matte lære så mye og så raskt som de bare ønsker. Om folk velger bort matte alikevel, får man bare ha matteprøver før man begynner på høyere utdanninger som krever mattekunnskaper og består man ikke den må man lære seg nok matte til å bestå den. Det er ikke universitets oppgave å lære folk grunnskolematte.
Realfag er ikke kjedelige, og det man trenger å gjøre for å få elever til å ønske å lære er å ikke drepe lærelysten og samtidig bygge opp under hvor interessant og spennende det er. I Finland drømmer barn om å bli ingeniører heller enn kjendiser. Det de har gjort i Finland er å satse målrettet på lærerkvalitet i over 20 år.
Bra punkter du har satt opp, men som ekte radikal liberaler synes jeg de ikke går langt nok!
SvarSlettMan må ikke bare gi skoleeiere større frithet til å utarbeide egne fagprofiler, man må gi dem større frihet til å endre/tilpasse alle aspekter ved skolen. Dette innebærer lærerlønn, pedagogisk retning, klassestørrelse, om de skal ha klasser i det hele tatt osv. Når det kommer til disse nasjonale minimumskravene så er det viktig at de er nettop det - minimumskrav. Vil man sikre at folk kan noe kan man kreve fordypning i ett eller flere valgfrie basisfag.
Skolene må altså få frihet til å gjøre hva de vil. Dette innebærer at de må få et uavhengig budsjett. Altså må alle skoler som oppfyller de nasjonale minimumskravene få stykkprisfinansiering per elev. Det må bli slutt på å sentralstyre alle landets skoler fra Oslo og kunnskapsdepartementets oppgave må ikke være å styre skolene. Kunnskapsdepartementets hovedoppgave må være å innhente så mye som mulig av informasjon om alle de forskjellige uavhengige skolene, for så å bearbeide den og presentere den på en så enkel og lettforståelig måte som mulig slik at foreldre og elever kan gjøre et informert valg om hvilken skole som vil passe best i den kommende jungelen av pedgagogiske læremåter, fagtilbud etc.
Etterhvert trenger ikke en skole å være et sted eller et bygg, men en gruppe mennesker som møtes for å lære eller øve.
Så er det også flott at du tar opp økonomi. Vi bruker allerede mer enn nok penger på skole (og for lite på forskning), det vi må gjøre er å bruke de smartere. Mao, må vi ikke fokusere på klassestørrelse, for det er det dyreste av omtrent alle tiltakene, krever flere lærere (når vi har for få og for dårlige lærere) og den mest autorative forskningen (alle må lese Visible Learning av John Hattie) sier at det ikke er særlig virkningsfullt.
En elev på videregående koster ca 100 000kr, hvis skolen får lov til å bruke disse pengene som de vil kan de få til det meste. På småsteder kan en enkeltperson være 'skolen' og da er det nok med en 4-5 elever for å gjøre utdanning mulig. På større steder, kan man se for seg at læreryrket vil være et av de høyst lønnede (det er jo tross alt et av de aller viktigste og fundamentale yrkene vi har), men at man kun får høy lønn hvis man er flink.